Det er vel ikke bare skribenter som må klype seg i armen stundom. Nei, også de mere muntlige blant oss, kanskje de ordløse til og med. Hver spør - med sitt nebb - etter de påståtte andre. De andre av vår art. Hvor ble de av, de skulle jo visstnok være noe for oss. Lykkebringende. I forbifarten er de nok ennå å se på trikken og i hattesalongen. Eller på postkontor, den tid sånt fantes. Men vi kjenner dem ikke på oss mer. Ikke under fire øyne, under samme solseil, eller på vår arm. Den arm altså som vi nettopp kløp.
Så hvorfor er vår natur blitt oss så bakvendt, når våre behov er så enkle. Billige nesten. Spørres det i «Trekant for vemod og fyr». Bare noe å gå inn i med åpne øyne for den fremmede (og la klærne ligge). Er det i stedet meg selv en gang til jeg vil ha, er det bare det jeg kan vokse på. Slå meg løs. Slå meg fast.
Liksom litt for boklig var vårt forhold blitt. Livingstone og Stanley, men uten håndtrykket, eller bare et kaldt og broderlig et. Eller liksom bilder fra ulike tider, hestedrosjer og Uber. Bare rot. Vår venn pukker på sitt, sin egen versjon av oss. Selv fargen på sokkene vi skal gi Mons til trettitoårsdagen kan bli et problem, eller er det trettitre han blir.
I boken strammes grepet om den elskede helt til bare et «ja» eller «nei» kan utfri ham. Så fyren får se hva han må bite i seg for vår husfreds skyld. Så se til å bite, da. Så at den store harmoni omsider kan inntre, legge seg om tanke og mellomgulv.
Men hva når fyren i stedet vil jenke meg til, og ikke seg selv. Tar til å holde seg med pike. Ro med noen helt annen i sculleren. Det er nok piken. Ha uklare planer for sommeren når man spør. En fremtid uten oss. Så jeg selv ligger spredt og i biter tilbake. Har jeg havnet i en forgjort lykke, én som eter seg selv opp innenfra, av egen kraft? Eller kan alt sammen ennå heles og snu, Stanley få halt og dratt sin Livingstone ut i lyset. Og hestedrosjene få trampe lystig tilbake, rå grunnen igjen?
Legg til kommentar
Kommentarer