Finnes det en pauseknapp?Kan vi sette verden på frys?Går menneskeheten fremover eller bakover?Klarer vi egentlig å puste?

Det er vel ikke bare skribenter som må klype seg i armen stundom. Nei, også de mere muntlige blant oss, kanskje de ordløse til og med. Hver spør - med sitt nebb - etter de påståtte andre. De andre av vår art. Hvor ble de av, de skulle jo visstnok være noe for oss. Lykkebringende. I forbifarten er de nok ennå å se på trikken og i hattesalongen. Eller på postkontor, den tid sånt fantes. Men vi kjenner dem ikke på oss mer. Ikke under fire øyne, under samme solseil, eller på vår arm. Den arm altså som vi nettopp kløp.

Ok, jeg innser at det er et forferdelig sitat og begynne med. I alle fall gitt det jeg har tenkt som dagens tema. Men midt oppi det hele kan jeg ikke dy meg. En av de tingene jeg har forkynt hele mitt voksne liv, er sangteksters litterære verdi. Det tok nobelkomiteen i litteratur godt over hundre år å oppdage det samme. Så derfor får denne betraktningen starte med et av mine favorittsitater, hentet fra låten «Feet fall on the road» av den canadiske artisten Bruce Cockburn. Men, over til det jeg tenkte prate om, og det som ikke fanges av Cockburns vakre ord.

KONKURRANSEN ER AVSLUTTET OG VINNERNE ER TRUKKET. VINNERE BLIR KONTAKTET PER E-POST.

Dagens barn utsettes for skjerm overalt. Det er ikke uten grunn både foreldre, lærere og andre som omgås barna er redde for at det skal være skadelig. Forfatter Nina Staff påpeker også hvor viktig håndskriften er. 

Spenningslesing som utvikler både fantasi og problemløsning