Vi skriver dag tre, sommeren 2026. De første varme dagene har akkurat kommet og gått, og lukten av grillmat henger tung i nabolaget. Det er flintstek, barnelatter, hundeglam, musikk fra en stereo hos en nabo, diskusjon hos en annen. Selv sitter jeg her på mitt eget lille, kvadratiske galleri. Har akkurat tatt maten av risten, i dag ble det kylling, åpnet meg en øl, Guinness, og mens jeg spiser, lar jeg tankene tøffe av gårde på egne veier. For første gang denne sesongen kommer følelsen av sommer over meg.
Det er noe spesielt med den følelsen. Plutselig dukker bilder fra filmen Skjær i sjøen opp i hodet. Lettkledde, sommervarme kropper og en lett forvirret Henki Kolstad. Jeg elsker den filmen i all dens naivitet. Og er det én norsk film som portretterer den gamle, gode, norske sørlandssommeren godt, ja, så er det den. Det er gitar ved leirbålet, nakenbading i måneskinn, gutter på seiltur og dans på hotellet. Det er Solfrid Heier som løper rundt og roper: «Har noen sett solbadoljen?», mens Henki desperat forsøker å vaske vindu med nevnte oljeprodukt.
Solbadolje.
Jeg bare elsker disse ordene som av en eller annen merkelig grunn har forsvunnet ut av dagligtalen, og som nå bare er å finne i gamle bøker eller filmer. Jeg husker da jeg var barn, så spurte alltid far om vi skulle bile oss en tur på søndagene. Verbet å bile er dessverre mer eller mindre forsvunnet fra språket. Nå kjører vi bare. Og så lenge doningen har motor, så rekker det. Fjerner vi motoren, så sykler vi plutselig igjen. Og hvor ble det av alle fluktstolene? Jeg spør bare.
Jeg husker første gangen jeg leste et av disse ordene som hadde forsvunnet. I alle fall da jeg innså det. Jeg ble nesten melankolsk og bedrøvet på språkets vegne. For hvor fantastisk er ikke ordet tidsomt? Det er for tidsomt. Det tar for lang tid. Husker jeg funderte over det urettferdige i at langsomt har fått bestå, mens det smått geniale tidsomt er stedt til hvile på de glemte ords kirkegård. Og så tenker jeg at der skulle jeg promenert og kikket på gravstøttene til ord som svalgang, syerske og hottentott — som fikk forlate oss i skam.
De to første dagene denne sommeren var jeg tom. Det er faktisk litt overraskende at jeg har satt meg ved skrivemaskinen igjen alt i kveld. Den siste mai avsluttet jeg det andre utkastet av romanen som har arbeidstittel «Irinas Sommerkafé». Nå trenger den litt hvile før man søker å sluttføre, eller å skrive om en tredje gang. Selv tar jeg sommerferie. I alle fall i noen dager. Jeg holder på å transkribere noen stubber og vers etter gammelonkelen min. Det er en jobb gjort med kjærlig hånd. Det er ikke noe som skal ut, bare distribueres til familien. Dessuten har jeg en liste med til dels gode roman-idéer. Man blir vel å se på dem når rastløsheten får tak. Disse hersens romanene skriver seg dessverre ikke selv.
God sommer, og god bok!
Anders «Kirjamies» Rofstad
Legg til kommentar
Kommentarer