Krokus står rundt om i alle haver nå! For alles øyne! Og det fortjener vel et sommerlig dikt! Men om hva? For en gang var Krokus en pen fyr bare, som puslet med sitt. Guden Hermes – med sitt evige liv – fløy ned, ville ha ham, den der dødelige! En dag de kastet diskos, traff Hermes sin stakkars Krokus i hodet, så han døde. Tre bloddråper falt på en blomst. Ulykkelig lot Hermes marken spres med samme blodflekkete blomster, slik at også Krokus skulle få et slags evig liv, til glede for oss. Men var det noen trøst egentlig, for pene Krokus? Alt sitt menneskelige hadde han jo satt til, fordi han hadde henrykket en gud. Og i stedet blitt til en million blomster! Så hva er lærdommen? At man skal være forsiktig med å erstatte det man har? Men – i så fall ville heller aldri våre pene haver rundt om ha hatt noen krokus …
Krokus, røm!
(Krokus og Hermes)
Krokus, røm fra denne kjæresthånd
som slår deg ned, som ville ha det sånn
at han fikk vinger på sitt ben
og leve evig – du er bare én!
Nå vil han hylle deg som flott figur
og årvisst spre deg ut på eng og plen
og nyte deg flerfoldig stilisert,
felle en tåre kanskje òg, hvem vet!
Men du som bare er den eneste én
som aldri kan formeres eller deles,
hva skal vel du med slik en navnløs prakt
som sprer seg ingensteds og overalt!
Røm, mens det ennå er tid, min Krokus! For se,
hans diskos ligger klar, og mang en innøvd tåre med!
Legg til kommentar
Kommentarer