Når mørket senker seg, og tåken legger seg som et teppe mellom husveggene, er
det som om vi alle åpner oss for det mystiske. Helt fra tidenes morgen har vi hatt
overtro, sagn og myter. Vi har hørt om tusser og troll, nøkken, huldra, hekser og
trollmenn, nisser og drager, guder og ånder.
Og vi har alle trodd på det. Og hva er vel
ikke mer magisk enn når naturen skifter farger, tåken ligger tett og skygger danser
mellom greinene og kvister knekker bak stammene?
Lydene og bildene, alle synene,
gir liv til adrenalinet og overtroen. Og vi synes vi har sett og hørt noe. Vi føler noe. Og
vi tenker tilbake.
Er det en sammenheng? Skjedde det virkelig noe? Forsvant ikke
bærplukkeren på turen i fjor?
Det er i blodet vårt å tro.