«Som noe bisart ekko av meg selv vil jeg ha deg, men bare når jeg er på mitt beste!, og ikke til å holde ut alene --»
De to begynte med å være venner bare. Så på et visst tidspunkt har vennen tatt seg vann over hodet. Og i sin uforsiktighet tatt seg aldeles til rette i tankene til bokens jeg! Så trekker vennen seg ut av det hele. Tilbake til venninne, jobb og alt han sikkert burde. I sikkerhet for den truende Lykken han er tilbudt.
Den man vil ha, er sjelden samme sted som oss. Fortrolighet eller dominans. Sympati eller sex. Så prisen for å bli avvist blir høy. Og kanskje er det seg selv man mest vil ha. Men også den man mest vil rømme fra! Slik er det i «Trekant for vemod og fyr», og kanskje ikke bare der?