Som etterkrigsbarn, først oppvokst på Oslos gamle vestkant, deretter i Bærum og til slutt på det som ble kalt «beste øst», fikk jeg oppleve både fattigdom og snuse litt på ny-rikdommen.
Barneskoletiden, tilbrakt tett inntil en summende høyspent kraftgate, var preget av uforklarlig sykdom, medisiner og besvimelser. Selvsagt fantes det ingen sammenheng – det forsto selv jeg, som barn!
Først langt senere så jeg fornektelsens farer, samtidig som «konspirasjonsteorienes slør» allerede hadde svekket den offentlige interessen for alt det usynlige – enten det gjaldt spiritualitet eller «trådløshetens sfære». Reduksjonismen slukte det hele.
Min «varslerroman» lå lenge i bakhodet, før en overraskende «feelgood»-fortelling begynte å piple frem. Uten et snev av moralisering, klagesang eller fagstoff – bare en liten dannelsesreise for unge Ella.
Men leser du Adams tapte paradis, får du kanskje flere svar på hvem forfatteren er, enn om jeg fortsetter denne «selvangivelsen».