Som barn slet jeg med lesing og skriving. Jeg ble raskt hengende bakpå og skolegangen var tøff! Regnestykker som aldri stemte og bokstaver som fløt utover arket.
I tillegg slet jeg sosialt. Jeg ble ikke akseptert i klassen, ble utestengt både på skolen og på fritiden, og følte meg alene.
Å være sammen med noen, er ikke det samme som å være venner.
Venner er: Noen å henge med. Noen som snakker, masse. Noen å stå i ring med i skolegården.
Nei.
Venner er de som ler med deg, ikke av deg. De som tar deg med, ikke går fra deg. De som tuller sammen med deg, ikke av deg. De som snakker med deg, ikke over deg.
Det høres trist ut. Og det var det.
Da jeg fikk tilleggslekser i å lese, var det fantasy som virkelig traff meg. Sagaen om isfolket åpnet døren til verdener der outsidere hadde skjulte krefter. Fantasy ble en flukt, en trøst – en lidenskap.
Det fylte noe av det jeg manglet: Fellesskap. Tilhørighet. Mening.
I dag er lesing og skriving mine sterkeste sider.
