Mona ble lærer fordi hun alltid har ønsket å jobbe med mennesker. Som lærer underviste hun i fagene psykologi og kommunikasjon, og det tror hun merkes i bøkene. Der er mennesket i sentrum, og hvordan vi formes av indre og ytre faktorer ganske essensielt.
-I romanen som jeg skriver nå, handler det mye om hvordan barnet opplever situasjonen med stadig endringer og påkjenninger i livet. I min forrige bok var det en eldre dames opplevelse av det å bli gammel og usynlig jeg ville utforske.
I tillegg har hun alltid likt å fortelle historier og undervise, så det er ikke uten grunn hun nå skriver en historisk roman. Temaet er Nordlandsbanen under andre verdenskrig, og det er ifølge henne en dramatisk historie som fortjener å bli fortalt med respekt og ærlighet.
-Å ha kunnskap om historien for å skrive denne romanen har vært helt avgjørende. Jeg har lest et hav av bøker, intervjuet folk, og jeg var så heldig å ha fått tilgang til mange intervjuer av jernbaneslusker (Helgeland museum). Bare ved å forstå hvilke utfordringer disse menneskene møtte, kan man tenke seg hvordan det preget dem.
Mona påpeker også at undervisningskompetansen har vært til stor hjelp. Som lærer har hun vært vant til å planlegge foredrag og trekke ut informasjon av størst relevans for elevene. Denne erfaringen har kommet godt med på boksigneringer, samtaler, intervjuer og andre ting en forfatter ofte må stille opp på.
-Når jeg skal holde slike foredrag, tenker jeg at jeg tar på meg en rolle, sånn som jeg gjorde da jeg var lærer. Nå er jeg forfatteren som holder foredrag og ikke meg selv. Det gjør det hele lettere og hjelper meg til å gjennomføre det på en profesjonell måte.